www.dagbladet.no
Mette-Marit er så lykkelig at hun nesten ikke tør tro det. Og så nervøs for tv-kameraer at hun trenger hjelp.
- HVA JEG DRØMMER OM?
Kronprinsesse Mette-Marit lar blikket gli ut gjennom bilvinduet. Vi er midt på Mosseveien, midt i trafikken, og alle ser oss: Vi kjører A3. En svart limousin fra Slottet, med sikkerhetsvakter og sjåfør. Det er en bil som gjør deg nervøs, ikke bare for å si noe feil, men for å sitte feil.
Kronprinsessen er langt, langt borte.
- Hmmm. Drømmer om?
Vi har kjørt fra Slottet til fanfarer fra garden. Ankommet Vestby skole til hurrarop fra barn med viftende flagg. Vi har hørt elever fra sjuendeklasse spille «Yesterday» på blokkfløyte, og en hel gymsal synge «Fader Jakob» på etiopisk:
Wandme Jakob/
Wandme Jakob/
Tanya hoo .
De yngste jentene vi møtte har alle drømt om å bli prinsesse.
Men hva drømmer kronprinsessen om?
- JEG TROR DET er dette: å få bo på Skaugum med dem som står meg nærest. Det er oppfyllelsen av mine drømmer. I møtet med naturen der, med trærne, og med tanken på å få dele dette med dem jeg bryr meg mest om, blir jeg helt overveldet. Vi er midt i en venteperiode, kronprinsen, Marius og jeg. Vi venter på flytting og på babyen. Folk snakker om at ventetida går så sakte. Jeg synes tida bare flyr. Jeg har det så bra. Det er ikke noe jeg mangler.
Hun trekker pusten.
- Det måtte i så fall være en tur til Mongolia.
METTE-MARIT ER TV-aksjonens høye beskytter. I år går den til Redd Barna, og hjelpeprosjekter over hele verden. Den handler om å gi unger som knapt har ris eller vann anledning til å gå på skole. Til å forandre livet sitt, realisere drømmer. Vi har nettopp snakket om kronprinsessens egen skolegang, da hun lærte å lese. Og det er her Mongolia kommer inn i bildet.
- Jeg var en bokorm da jeg var liten. Levde meg inn i en helt annen verden. Det har betydd veldig mye for meg. Jeg var enormt opptatt av «Britta», sånne hestebøker, enda jeg egentlig er litt redd for hester. Og «Den Sorte Hingsten», ei bok om ville hester i Mongolia. Det er en drøm å komme dit, ta den transsibirske jernbanen og hoppe av i Ulan Bator. Det har jeg faktisk tenkt å gjøre. Se hvordan det går med hestene mine!
- Leser kronprinsessen fortsatt mye?
- Jeg pleier å bruke sommerferien. Før leste jeg mye , både gode bøker og tull. Det er jo slik en finner ut hva en liker. Jeg ser det på Marius, i den alderen han er nå, at å lære å lese og regne, det gjør noe fint med selvfølelsen. Selv prøver jeg å følge litt med i norsk litteratur. Men jeg har jo hatt så mye «lekser», både fra Slottet, NORAD og Redd Barna.
KRONPRINSESSEN ER PÅ JOBB. To ganger i uka møter hun opp i NORAD, der hun jobber i et team som arbeider med prosjekter i Zambia og Malawi. Der har aids-katastrofen ført til at forventet levealder er under 35 år. Mette-Marit har lært bistand og utvikling på universitetet i London. Hun har med seg en tykk mappe dokumenter.
- Jeg får bruke mye av det jeg har lært. Tankegangen var nok mer radikal på skolen, men Norge ligger jo langt foran på bistand. Jeg skulle gjerne reist og sett på prosjektene våre, men nå er det slik, da, at vi skal ha barn i januar.
- Formen er god?
- Veldig god. Det var den sist også. Men nå må jeg slutte å lese i bilen, ellers blir jeg kvalm. Det er varmt her, er det ikke? Hallo der foran, kan vi få litt kulde baki her?
ORDFØREREN MØTER HENNE med kjedet om halsen. Rektor hilser ærbødig. Ei lita jenta blir så lettet når hun er ferdig med å presentere Etiopia for kronprinsessen og et koppel med pressefolk at hun roper: «Jippi! Jeg klarte det!».
Mette-Marit smiler og nikker. Prøver å se hvert enkelt barn. Det er bare et par hundre av dem.
- Jeg har hatt en enorm læringsprosess siden jeg giftet meg. Nå som jeg føler meg tryggere på form, kan jeg begynne å fokusere på tema. Jeg er ikke redd for at noe skal gå galt mer. Men nå går vi inn i en prosess der jeg forhåpentligvis blir mamma til mange. Du spurte om hva jeg drømmer om: mange, mange barn!
- Mange, mange ?
-Ja, vi får jo se da. Jeg gleder meg til å få en liten «pakke» igjen, en som ligger inntil brystet. Vi får se når trassalderen kommer. Kronprinsen og jeg er heldige som har økonomisk mulighet til å få mange barn. Marius er nå seks og et halvt, og det er ingenting som gir meg mer glede enn å følge ham.
- Hva er han opptatt av?
- Å få seg nye venner. Å være ute. Sykle. Bygge hytter. Dyr. Det er fint for oss at han er så aktiv, for da blir vi dratt litt ut.
BARN SOM SULTER, misbrukes, utnyttes og er syke. Å jobbe med Redd Barna når man selv er gravid og skal sette til verden et lite kongebarn, er en kraftig oppgave.
- Jeg kjenner ganske mye på det, i den tilstanden jeg er i. Jeg kan ikke se barn som har det vondt på TV uten at det berører meg veldig. Jeg har ikke de sperrene som jeg vanligvis greier å sette opp, men jeg tenker at det er sunt.
- Sunt?
- Vi er så heldige i Norge. I det ligger et ansvar. Vi må lære barna våre solidaritet. Redd Barna gir skolebarn i Norge muligheten til å hjelpe andre barn. Jeg har et veldig fint referansepunkt i min egen sønn, jeg har snakket mye med ham om andre barns situasjon. Etter at vi så Barne-TV i går spurte jeg: «Forstår du hvorfor vi jobber med dette?» «Ja,» sa han, «det er fordi barna i Afrika ikke skal dø!» Barn snakker i store bokstaver. På skolen til Marius har de et prosjekt der de lærer empati. De snakker om sjalusi, lærer hva det er. Noen hadde fått en motorsykkel, som Marius ble veldig sjalu på. Det ga oss en anledning til å snakke om det.
- Det er lett å miste motet i bistandsarbeid, stilt overfor så mye nød?
- Jeg tror det er viktig å få fram det budskapet at «alle monner drar». Hvis en hjelper ett barn, så hjelper en jo et barn.
REDD BARNA HAR vært opptatt av å integrere Barnekonvensjonen i norsk lov, og vil at det enkelte barns rettigheter skal gjelde i alle sammenhenger.
- Norge har som et rikt land flere muligheter for å hjelpe barn enn fattige land, muligheter til å påvirke. Hvis ikke vi bryr oss, hvem skal da gjøre det? Du kan ikke vente at afrikanske land, som har så mange utfordringer, skal tenke på å redde barn i Bosnia fra sexhandel. Dette er veldig vonde tema, men vi har ingen rett til å skyve dem bort for det. Jeg blir opprørt, som mor og som menneske, over at ikke alle barn har like rettigheter.
- Reagerer kronprinsessen på at barn som kommer til Norge, for eksempel som enslige asylsøkere, ikke får samme vern som norske barn?
- Det er klart vi har et ansvar der. Mer kan jeg ikke si om det, synes jeg.
- Kan man se skolegang for barn uavhengig av nød og krig?
- Der synes jeg Redd Barna gjør et fantastisk arbeid i å gjøre skolen tilgjengelig. Undervisningen legges til kveldstid og i mobile klasserom. Dersom barnet ikke kan komme til skolen, lar de skolen komme til barnet.
EGENTLIG SKULLE kronprinsessen vært i Etiopia. Hun hadde gledet seg, ville se i praksis det hun hadde lest seg til. Men så ble hun altså gravid. På Vestby skole får hun etiopisk brød med sterk saus, en smak av reisen som ble innstilt. Mette-Marit hører tålmodig på barn etter barn, som forklarer, viser og legger ut om sitt etiopiske skoleprosjekt. Hun pynter muffins med fem elever fra klasse 4b. Kakene skal loddes ut til inntekt for TV-aksjonen. Kronprinsessen får melis og nonstop og gelétopper. Så må hun klare seg selv.
- Er dere nervøse? spør hun barna, og nikker mot TV-kameraene.
- For nå er jeg kjempenervøs!
I sitt første intervju, til Dagsavisen, fortalte Mette-Marit at hun gråt i to dager første gang hun så seg selv på forsiden av ei avis. Har hun vennet seg til det?
- Nei, jeg synes det er fælt fremdeles. Å ha så mye fokus på seg, det tror jeg aldri jeg blir helt vant til. Jeg er så ukomfortabel med TV at jeg må gjøre noe med det. Øve kanskje. Jeg bare kjenner at all intelligens renner ut av meg, ordforrådet ryker, mimikken stivner. Men tror du noen egentlig liker å være på TV? Det kan jeg ikke forestille meg. Kanskje Fredrik Skavlan, det er noen få mennesker som ser helt avslappete ut. Men de er få.
FORRIGE GANG jeg traff kronprinsessen, var på et møte i Oslo Redaktørforening. Da var hun rasende.
- Det er godt å være litt sinna iblant. Jeg tenkte at det må da være grenser for hva vi skal tåle, for hva barna våre skal tåle. Det er klart at de må ha de samme rettighetene som alle andre barn. Det må norsk presse ta på alvor, og det er det viktigste budskapet jeg kan gi. Generelt synes jeg norsk presse er blitt mye flinkere. Men det blir jo begått noen overtramp, og hver gang er en gang for mye for meg.
Hun lener seg tilbake og blåser ut en sint sky.
- Jeg blir fortsatt like opprørt. Men det får bare være sånn. Jeg lurer på hvordan disse menneskene ville opplevd det hvis jeg skulle gjort det samme med deres familie: Stukket et kamera opp i ansiktet på barna deres på søndagstur?
- Det blir vel ikke akkurat mindre press på det nye barnet.
- Nei, det gjør det nok ikke.
Hun stryker seg over magen.
- Stakkars lille vennen.
BILEN GLIR UT fra Vestby skole kvart over tolv presis. Barn og lærere vinker oss av gårde. Mobbing er et av temaene TV-aksjonen fokuserer på. Kronprinsessen mener norske lærere er flinke.
- Jeg blir rørt av hvor mye de jobber med empati og mot mobbing. Det er nydelig å se førsteklassinger lære å være sammen. Før var det slik at man skilte bråkebøtter i klasserommet. Nå fokuserer man på å jobbe seg gjennom konfliktene.
- Har kronprinsessen vært redd for at Marius skulle bli mobbet?
- Når man er liten handler mye om å være som de andre, og vi er jo en ganske annerledes familie. Det er klart det har vært en tanke. Men vi har nesten vært mer opptatt av at våre barn ikke skal bli mobbere. Marius er utrolig åpen og sier fra når han ikke har det bra. Jeg merker det raskt på ham også. En mors dårlige samvittighet er godt utviklet.
- Har kronprinsessen selv blitt plaget noen gang?
- Heldigvis ikke, men jeg husker hvor slitsomt det var å være liten. Det er de sterkestes rett som gjelder.
- Jenter er ofte fæle med hverandre på venninnefronten?
- Ja, sånn sett er det greit å ha en gutt. De slåss kanskje litt, men så er de ferdige med det. Jenter er beinharde.
KRONPRINSPARET FIKK ros da de stilte opp på første skoledag sammen med Marius' far. Synes hun alle barn har rett til kontakt med begge foreldrene?
- For oss føles det veldig naturlig. Vi har et godt forhold. Den norske familiestrukturen har endret seg enormt. Det er mye positivt med det, fordi det er en langt større åpenhet - problemer takles på en helt annen måte. Jeg tror det gagner barn. Men de nye familiesituasjonene gir også en økt sårbarhet. En skal ha stor navigasjonsevne og integritet i forhold til barna sine, klare å ikke overføre voksenproblemene på dem. Men det spørs jo hvor mye overskudd man har. Hvis man står der midt i en skilsmisse, må man innse at barna blir tapende innimellom. Jeg tror løsningen er å prate med barna.
- Kronprinsessens barn vokser opp i helt ulike familietyper?
- Jeg husker da Marius og jeg var alene. Det var en helt annen innstilling til meg da jeg ble alenemor den gang. Og det er bare sju år siden! Jeg ble så ofte provosert av måten jeg ble sett på som alenemor. Jeg er veldig glad for at det har foregått en endring i dette synet. Er det ikke slik at halvparten av norske barn fødes utenfor ekteskap nå? Det må alle forholde seg til. For barn er det utrolig viktig å oppleve at alle er like mye verdt, uavhengig av familiesituasjon og økonomi.
A3 STOPPER PÅ rødt lys i Vika. En ungdomsskolegjeng stirrer på bilen. Så får de øye på henne. Leppene deres former seg: Men det er jo ...? De hviner og vinker. Kronprinsessen vinker igjen.
- Nå har de fått dagen sin. De kan komme hjem og si at de har sett Mette-Marit! Men se på de trærne, da, på fargene! Jeg synes det er så deilig med høsten.
- Enkelte blir deprimerte når bladene faller?
- Ikke jeg. Jeg blir bare glad. Vintermånedene er mye tyngre. Nå som vi er blitt en familie og har begynt å bruke Nordmarka, er Oslo blitt en helt annen by for meg.
- Går dere på ski?
- Jeg har ikke vært glad i det tidligere. Jeg kan huske at mamma og pappa dro meg ut på lange skiturer da jeg var liten og det var jo - forferdelig. Nå ser jeg at noe av gleden ved å bli forelder er å være den som fører tradisjonene videre. Marius er veldig god i slalåm. Men jeg skal gjerne innrømme at det er vanskelig å motivere hamtil de lange langrennsturene.
PÅ GRESSBAKKEN FORAN Slottet, omtrent der Eli Hagen kjørte feil, ligger det et ungt par og kliner. De enser verken bilen, kronprinsessen, sammenstimlingen eller fanfaren fra garden. De bare kysser, limt sammen av høstsol og kjærlighet. Kronprinsessen ler.
- Det er litt søtt, da. Jeg tror oslofolk virkelig føler at denne parken er deres.
- Savner kronprinsessen noensinne det frie singellivet?
- Nei! Jeg savner faktisk ingenting derfra. Jeg er så lykkelig nå at jeg nesten ikke tror det går an.
- Jøje meg!
- Men det er sant! En grunnleggende lykkefølelse.
- Hvor kommer denne lykken fra?
- Tilhørigheten i en familie vi har skapt selv. Ikke skjønner jeg hvordan vi har fått det til. Men det er svaret på drømmene mine. Det hender selvfølgelig at jeg er lei meg. Men de fleste dager våkner jeg og er glad, sier kronprinsessen og smiler skrått.
- Det er ganske spesielt for meg. •
hdu@dagbladet.no
Første gang publisert: lørdag 18. oktober 2003
:) 
:flower:
Linear Mode
